Renhårig "rallar" på Grua runder åttifem...
Dette er hentet fra avisen Hadeland fra 1961
Satt som skreppekremmernes representant i Lunner herredstyre.....
- Snus, sier den gamle "rallaren" Mathias Bruvold på Grua som mandag fyller 85 år, - det har jeg brukt siden jeg var sytten, og det bruker jeg ennå. Og bortsett fra litt mat og litt kaffe som vi alle må ha, så lever jeg nå nærmest på snus og gamle minner...
Jo, og minner har Mathias Bruvold nok av - minner fra heidundrande "rallardager" på vei- og jernmaneanlegg, i gruver og vanntunneler. Og han minnes med smil og snus om leppene...
- Jeg er barnefødt i Ringebu i Gudbrandsdalen, på en husmannsplass under en av Vestadgårdene. Jeg måtte gå med i garden fra jeg vle konfirmert. I 16-17 års alderen begynte jeg å "knoga" som gardsgutt på Bjørge. Hadde en årslønn på 20 groner, pluss en dress, et par sko, strømper og votter. Maten var graut, poteter og sur sild. Når jeg ville på fest måtte jeg tigge husbonden om et forskudd på 25-50 øre. Jeg misundte de som arbeidet på Dovrebane-anlegget. De hadde penger nok. Det var mange svenske rallare med, likså trøndere. En gang sloss de samfari i 2 dager. Men så var de like gode busser etterpå.
Jeg drømte om å bli "rallar" og tjene penger, og en dag gikk jeg og spurte en av anleggsbasene om han ikke trengte en kar til. Jo, det gjorde han nok, men han mente jeg var ung, . arbeidet var altfor tungt for meg. Nå, jeg var jo bare sytten år og måtte finne meg i å høre at jeg ikke dugde. Men gardsknogen var jeg lei og så dro jeg til Lillehammer, der jeg fikk arbeide på Mesna Bruk. Da fikk jeg to droner dagen. Seinere kom jeg på et bygg og tjente to og ei halv. Men siden dro jeg til Gjøvik og fikk arbeide i Toten Celluloses anlegg. Og på Gjøvik traff jeg ei jente fra Mengshol - Agnethe, og henne giftet jeg meg med. En vinter mens vi bodde på Gjøvik arbeidet jeg på anlegget på Raufoss. en annen vinter var jeg på vegarbeide i Trysil, men så begynt jeg på Valdresbane-anlegget, der jeg arbeidet et par år ved Skrukli og Hov. Etterpå, i 1902, dro jeg med hele familien hit til Grua, hvor jeg arbeidet i fem og et halvt år i Christiania Brugseierforenings vanntunnel gjennom Nordmarka. Andre året jeg arbeidet der bygde jeg med dette huset hvor Agnethe og jeg ennå bor og hvor vi har fostret ti barn. Etter årene i vanntunnelen hvor jeg mye av tia var tunnelbas, tok jeg arbeide i sinkgruvene her på Grua. De ble da drevet av et tysk kompani og vi arbeidet tre skift. Jeg var i to år i gruvene ved Nysetra, men så stoppet arbeidet opp og høsten 1912 dro jeg til Rjukan der jeg ble til neste vår. Hele tiden i tunnel da også. Vi var 9 mann i brakkelaget og vi hadde kokke, som lagde god mat. Men om våren gikk ferden til Numedal - til Trallerud Sølvverk, tilhørende sølvverket på Kongsberg. Vi var en 400 meter inne i fjellet, men sølv fant vi ikke og fortjenesten var så som så. - Både jeg og kameratene angret litt på at vi ikke hadde dradd til Sør-varanger-gruvene, dit vi kunne fått fri reise og garantert god fortjeneste etter at vi var ferdige på Rjukan. Men nå fikk jeg arbeide i vannverkstunnelen fra Maridalsvannet. Og i tre og et halvt år hold jeg på her - til vi kom ut i dagen ved Sanatoriet ved Grefsen. Men da var det slutt, og dette var i 1922-23, så ny knog var det ikke mulig å tenke på og få. Over alt tomme never og tomme gryter. Jeg rasket sammen forskjellig i en handkoffert og begynte å gå kramkar. En tre års tid i de verste kriseåra holdt jeg på med det. Men nesten alle var like fattige, så det var lite jeg fikk solgt. Og der hvor det var penger nok, der møtte jeg nesten bare stengte dører og sinte kjerringer. Jeg husker særskilt en gang ute i Ringerike, - jeg kom inn på en storgard, og frua, som ikke torde å jage meg, spurte om jeg hadde fingerbøller. Hun trodde nok ikke jeg hadde det, men jeg hadde, og de kostet 15 øre. "15 øre, det er altfor dyrt," sa hun. "Syns du det er for dyrt, så skal du jamen få den," sa jeg, smekket koffertlokket på igjen og gikk. Jeg prøvde oftest å unngå storgardene, i alle fall sjølfolka. Seinere slapp jeg å gå mer med kofferten, for nå fikk jeg arbeide som ekstramann ved jernbanene - først på Østfoldbanen så etterpå ved Gjøvikbanene, og her arbeidet jeg til jeg var 73 år gammel.
- Var du ute i noen skarpe arbeidskonflikter ?
- Bare en eneste gang ved Jaren, men den ble hverken skarp eller langvarig. Men orgnisert ble jeg alt den gangen jeg arbeidet på Valdresbanen og i den politiske arbeidsbevelgelsen var jeg med tidlig. I Grua Arbeiderforening, som ble stiftet av Iver Skjellum, var jeg med fra børjan. En periode var jeg også med i Lunner Herredstyre - visstnok som herredstyrets eneste "skreppekremmer", for det var - såvidt jeg husker - i årene 1922-25.
Jo, Mathias Bruvold har vært med på litt av hvert i sitt 85-årige liv. Og ennå har han ikke - sjøl om han sjøl sier at han bare lever på snus og gamle minner - lagt helt opp. For sin alder er både han og Agnethe (hun fylte 85 for et par måneder siden) friske og kjekke. De bor - som nærmeste nabo til ordfører Schiong - alene på Stenseth, hjemmet som de bygde seg for snart 60 år siden.
Stenseth fikk det hete fordi tomta var ei eneste steinrøys" sier Mathias.
Jo, stenrik var han i den tiden - rik på stein. og det er han ennå, - stenrik på minner og smil og godt humør.
Vi gratulerer den gamle hederskaren med dagen mandag.
Mathias Christensen Bruvold - 85 år